Hopp til innhold

PERSPEKTIV PÅ BIER OG BIRØKT av Per Ove Røkholt

Den biologiske produksjonsprosessen er helt avgjørende for det økonomiske resultatet i næringsretta birøkt. Svikter det her, hjelper det lite med driftsøkonomiske planer og ferdigheter, eller avansert teknisk utstyr. Næringsretta birøkt er en komplisert produksjon, kanskje mer krevende enn de fleste andre biologiske produksjoner når det gjelder kunnskap og forståelse av det biologiske produksjonssystemet.

TEORIER, METODER OG PRAKTISK TILPASNING. Moderne birøkt er kunnskapsbasert. Forskere og ikke minst aktive birøktere har gjennom systematiske observasjoner, tenking og refleksjon bidratt til at mystisisme og synsing er erstattet av kunnskap.

Teorier, metoder og teknikker er til en viss grad standardisert gjennom opplæringssystemet (lærebøker og kursopplegg). Det eksisterer «kokebokoppskrifter» for de fleste vanlige operasjonene.

 I praksis finnes det likevel en mengde forskjellige mer eller mindre godt faglig underbygde meninger og forestillinger (teorier), praktiske behandlingsmetoder og -teknikker. «Der 10 birøktere møtes vil det alltid være minst 10 ulike oppfatninger».

 Dette skyldes kanskje svakt kunnskapsnivå, men hovedårsaken er trolig at mange av teoriene, dermed også de praktiske metodene, er situasjonsavhengige. Erfaring viser at teorier og metoder og teknikker som fungerer bra i en situasjon, fungerer mindre bra i en annen situasjon. I praksis er ingen sitasjoner helt like. Den avhenger av en rekke forhold, f.eks. vær og klima, årstid, bisamfunnets styrke og kondisjon, trekkforhold, dronningas alder, rase. Ikke minst avhenger den av birøkterens kunnskaper, ferdigheter og driftsopplegg.

NÆRINGSRETTET BIRØKT - STANDARDISERING ELLER SKREDDERSØM. Kokeboksoppskrifter duger rimelig bra i hobbypreget birøkt. Men skal virksomheten være økonomisk bærekraftig, må driftsopplegg, metoder og teknikker tilpasses den praktiske situasjonen birøkteren står overfor. Det er derfor nødvendig med en form for «skreddersøm», der birøkteren tilpasser driftsopplegg, operasjoner og metoder til sin spesielle situasjon.

Bisamfunnet er et komplekst og sterkt miljøavhengig biologisk system. Det er et følsomt system med komplisert samspill mellom en rekke gjensidig avhengige deler og biologiske prosesser. Det er et produksjonssystem med små marginer mellom suksess og fiasko. Kunnskap og forståelse av biamfunnets grunnleggende egenskaper, reaksjoner og atferd, og bisamfunnets livsviktige avhengighet og samspill med naturen, er derfor en forutsetning for vellykket birøkt.

Birøkt er arbeidskrevende. «Arbeidskostnandene» står for mer enn halve ressursinnsatsen. I næringsretta birøkt er det derfor nødvendig å forenkle drifta mest mulig av økonomiske grunner, men uten at det går for mye ut over honningutbyttet. Standardisering og reduksjon av antall operasjoner er svært viktige rasjonaliseringstiltak, men stiller store krav til birøkterens biologiske kunnskaper og systemforståelse. Jo bedre kunnskap og forståelse, jo større er mulighetene for vellykket forenkling av virksomheten.

Vi ser i praksis at faglig «dyktige» og økonomisk vellykkede næringsbirøktere har noen viktige felles trekk:

  • Sterk faglig interesse, forståelse og praktisk fokus på bisamfunnet som helhetlig biologisk system
  • Bevisst tilpasning av operasjoner, metoder og teknikker til rammebetingelsene (vær, trekkforhold, egen arbeidssituasjon)
  • Kontinuerlig overvåking av utviklingen i bigården (registrering av avvik og korrigerende tiltak)
  • Forenkling gjennom standardisering av operasjoner (systematisk prøving og læring)

 Både forskning og praktisk utviklingsarbeid i birøkt har i sterk grad vært fokusert på enkeltoperasjoner, metoder og teknikker, og i mindre grad bisamfunnet som helhet. Dette er en svakhet ved det faglige grunnlaget praktisk birøkt bygger på i dag.  Det er for liten forståelse og fokus på bisamfunnets komplekse karakter, der «alt avhenger av alt». Alle inngrep / forandringer i bifolkets miljøbetingelser utløser komplekse prosesser og forandringer i bisamfunnets atferd og struktur.

PERSPEKTIVER PÅ BISAMFUNNET

De siste 15-20 årene har det såkalte systemperspektivet få en stadig mer sentral plass i studiet av komplekse levende systemer. Dette perspektivet setter fokus på hvordan komplekse biologiske organismer fungerer som helhet, deres samspill med omgivelsene, og deres grunnleggende egenskaper og måte å fungere på. Det er bred enighet om at et slikt helhetsperspektiv er nødvendig for å kunne utvikle bedre tiltak og virkemidler for styring av biologiske systemer.

Ut fra er slikt perspektiv ser vi at bisamfunnet har noen grunnleggende egenskaper. Bisamfunnet er:

  • Målrettet. Bienes biologiske mål er overlevelse og reproduksjon (vedlikehold og spredning av egne gener). Disse to målene er gjensidig avhengige. Reproduksjon er en forutsetningen for overlevelse, og overlevelse er forutsetningen for reproduksjon. Bisamfunnets tilpasningsstrategier og alt det foretar seg er knyttet til disse to målene
  • Miljøavhengig. Bifolkets tilstand, utvikling og eksistens påvirkes av en rekke naturlige miljøforhold, spesielt planteliv og klima / vær, men også preditorer (skadelige bakterier, sopper, midder, insekter, pattedyr). Det er avhengig av ressurstilførsel ( nektar og pollen) fra omgivelsene. Bisamfunnets overlevelse og utvikling er avhengig av at ressurs- (enerigi-) tilførselen over tid er minst like stor som forbruket
  • Robust. Gjennom naturlig tilpasning og seleksjon over millioner av år er biene i stand til å tilpasse seg og utnytte naturforholdene.  Bisamfunnet har funksjonell stabilitet, d.v.s. evne til å opprettholde sentrale livsfunksjoner når disse er truet (for eksempel at dronninga dør). Dette skjer gjennom et avansert tilbakemeldings- og reservesystemer, og bygger på bisamfunnets evne til å:

 -  motta, lagre, bearbeide og benytte informasjon

-  reagere på endringer i handlingsmiljøet med tilpasning, for derved å korrigere avvik  

-  endre / utvikle sin interne struktur slik at det skjer betydelige endringer innad i

   bisamfunnet

  • Spesialisert og integrert. Bisamfunnet har omfattende arbeidsdeling og avanserte samordningsmekanismer (kommunikasjon og koordinering).
  • Samfunnsnivået er avgjørende. Bienes atferd og reaksjoner (trekkmotivering, lynne, sverming osv) er direkte bestemt av tilstanden i samfunnet (fòrsituasjon, trekk, styrke, yngelproduksjon, utviklingsfase osv.)

For bedre å forstå slike komplekse systemer kan det være nyttig å ta utgangspunkt i forenklede bilder eller modeller. En måte å gjøre det på er å trekke paralleller til systemer vi kjenner. To slike bilder; biologisk organisme og (menneske-) samfunn, er fruktbare for å forstå bisamfunnet som system.

Bisamfunnet kan sammenliknes med en biologisk organisme med formål å ivareta og spre sine egne gener. I dette bildet er selve bisamfunnet en miljøavhengig biologisk «superorganisme», der biene er cellene i organismen. Cellene i biologiske organismer er differensierte, spesialisert til å utføre ulike oppgaver, gjensidig avhengige og sterkt samordnet. Parallellen i bisamfunnet er at biene er spesialisert for ulike oppgaver og funksjoner (J.fr. Dronning, drone, spesialisert arbeidere). Bifolket har på samme måte som biologiske organismer evnen til å tilpasse seg endringer i miljøbetingelsene ved å endre atferd og intern struktur. Tilpasningen, styring og kommunikasjon styres av genetisk bestemte kjemiske og biokjemiske prosesser.

Vi kan også betrakte biene som et sosialt samfunn ( J.fr. begrepet «bifolk»). I dette bildet er de enkelte biene individer i et organisert fellesskap, et samfunn med arbeidsdeling og styring (ledelse). «Målet» eller hensikten med samfunnet er å overleve og å formere seg. På samme måte som et menneskesamfunn har bisamfunnet evne til å tilpasse seg endringer i miljøbetingelsene gjennom å prioritere og omorganisere aktivitetene sine, velge forskjellige reaksjonsmåter og overlevelsesstrategier. Reproduksjon er en avgjørende faktor i menneskesamfunn. Bisamfunnet fornyer og reproduserer seg gjennom dronningskifte og sverming. Det har betydelig evne til å omdisponere ressursene sine etter behov (trekk, sverming, yngelpleie osv.). Dette er en parallell til politikk (prioritering av ressurser) i et menneskesamfunn. Det er også slik at enkeltbier til en viss grad har evne til å lære av andre biers atferd. Det skjer altså en viss « kulturell» opplæringsvirksomhet også i bisamfunnet.

En skal ikke trekke sammenlikningen mellom bier og mennesker for langt, men metaforen «Menneskesamfunn» er utvilsomt nyttig for å få en bedre forståelse av det kompliserte biologiske systemet vi kaller «bisamfunn».

BISAMFUNNETS BIOLOGISKE MÅL OG STRATEGISKE TILPASNING

 Bienes biologiske mål er overlevelse og reproduksjon (vedlikehold og spredning av egne gener). Disse to målene er gjensidig avhengige. Reproduksjon er en forutsetningen for overlevelse, og overlevelse er forutsetningen for reproduksjon. Bisamfunnets tilpasningsstrategi og alt det foretar seg er knyttet til disse to målene.

Gjennom naturlig tilpasning og seleksjon over millioner av år er biene, innen visse grenser, i stand til å tilpasse seg og utnytte naturforholdene.

Våre bier er et resultat av flere millioner år med tilpasning og seleksjon, men også et resultat av menneskelig aktivitet. Gjennom bevisst seleksjon har vi de siste hundreårene manipulert bienes gener, slik at biene har fått spesielle egenskaper som vi ser oss tjent med.

Resultatet av honningbienes lange utviklingshistorie er at de lever i det vi kaller samfunn. Dette er et avansert, følsomt og komplisert sosio-biologisk system (biologiske organismer i sosialt samspill), og styres gjennom genetisk bestemte instinkter og atferd. Dette er tilpasningsmekanismer som er nyttige /nødvendige for bisamfunnets overlevelse og biologisk suksess.

Bisamfunnets tilpasning er basert på to dominerende overlevelsesstrategier:

  • Samhandling i organiserte grupper

Honningbiene er sosiale insekter, og lever i samfunn. Det vil si at de lever sammen, er helt avhengig av fellesskapet, har felles interesser, deler adferdsnormer, og følger bestemte regler. Dette gir honningbiene flere strategiske fordeler i forhold til andre biearter. Det store antallet individer gir bisamfunnet styrke og fleksibilitet, bl.a. evne til å motstå eksterne fiender, kraftig ekspansjon når det er hensiktsmessig, stor effektivitet gjennom arbeidsspesialisering, kontinuerlig tilførsel av voksne individer som tar kollektivt ansvar for kolonien osv. Bienes organisering i samfunn er bestemmende for bienes atferd og reaksjoner, dermed også for praktisk birøkt. Birøkt dreier seg om bisamfunnet som helhet, ikke

enkeltindivider.

  • Tilpasning til den årlige livsrytmen i naturen

Biene lever i et intimt og kritisk viktig samliv med blomstrende planter. Dette samlivet er selve grunnlaget for bisamfunnets eksistens. Alt det foretar seg er på en eller annen måte en reaksjon på og tilpasning til plantelivet, og dermed naturens dynamiske årsrytme.

Biene tilpasser seg årsrytmen i naturen gjennom en bestemt årlig utviklingsprosess. Bisamfunnets årlige livscykel er en genetisk bestemt overlevelsesstrategi.

Det aller meste av bisamfunnets virksomhet, dets oppbygging, egenskaper og atferd er styrt av disse to hovedstrategiene.

SAMHANDLING I ORGANISERTE GRUPPER

FELLES GENETISK ARV. Nyere forskning har ført til økende erkjennelse av at dyr (og insekter) har felles genetisk arv med mennesket. Det gjelder også hvordan hjernen fungerer. Alle dyr har en eller annen form for hukommelse, planlegging, problemløsning og følelser. Når vi overfører menneskelige trekk til dyrene er ikke dette bare knyttet til våre (irrasjonelle?) følelser. Trekkene er rasjonelle instinkter som er utviklet gjennom evolusjonen gjennom millioner av år, og utløser rasjonell atferd. Denne faktiske atferden kan vi tolke som bevisst handling, på samme måte som hos mennesket.

Både bier (sosiale insekter) og mennesker har samfunnsdannelse som overlevelsesstrategi. Det er derfor rimelig at biene, på samme måte som mennesker, har bestemte trekk og egenskaper som er nødvendige for å kunne fungere i samfunn.

Det er påvist en rekke konkrete menneskeliknende instinkter og atferdstrekk hos biene. Mange birøkter vil kjenne igjen mange av disse fra egen erfaring. Nedenfor er noen slike menneskeliknende trekk presentert, og illustrert med enkle eksempler.

Biene har evne til å:

  • Huske. Biene husker i flere dager hvor en god trekkilde er. Ei bie som har hatt utflukt husker i 3-4 dager hvor den bor.  Biene husker hendelser, og kan for eksempel være unormalt aggressive i flere dager etter en hendelse som hisset opp bisamfunnet. Det er ikke urimelig av biene kjenner og husker birøkteren (i alle fall lukten)
  • Oppfatte tid. Biene vet med rimelig sikkerhet når ei ny dronning kryper. De kan «telle» dager. Hvis en setter inn ei ny ungdronning i et bifolk som selv har dronningceller blir den avvist i hele perioden frem til  egen dronning er krypeferdig. Når den nærmer seg klekking går det som regel bra med dronninginnføring. Et annet eksempel er knyttet til sverming. Biene er trekkmotivert frem til ei dronningcelle er forseglet, deretter reduseres trekkiveren dramatisk, og opphører fullstendig to til tre dager før svermen går ut. Bisamfunnet forbereder seg for sverming, og vet når det skjer.
  • Kommunisere. Biene har et avansert «språk». Alle biene, både dronning, arbeidere og droner kommuniserer gjennom å utskille forskjellige signalstoffer (ferromoner). Det er på vist en rekke slike. Til sammen styrer disse i sterk grad bisamfunnets atferd. Men biene kommuniserer også gjennom fysiske signaler, for eksempel bevegelse (dansen), lyd og aggressivt kroppsspråk.
  • Lære. Bienes atferd er i sterk grad basert på nedarvede instinkter. Men biene har også evne til å lære fra andre individer i bifolket. Det er for eksempel grunn til å tro at biene lærer av hverandre å åpne forsegla celler for å bekjempe varroa. Det samme kan være tilfellet når biene gradvis tilpasser seg byggevoks med annen cellestørrelse.
  • Planlegge. Biene viser betydelig evne til det vi kan kalle planlegging. Det betyr at en utfører aktiviteter på ett tidspunkt med formål å oppnå fremtidige mål. Vi finner en rekke slike eksempler i bifolket: Vårutvikling med sommertrekket som siktemål, stille dronningskifte, sverming, lagring og energisparing til vinterlager, produksjon av »vinterbier», osv.
  • Lede og beslutte. Alle biologiske organismer har et eller annet beslutningssystem. Bisamfunnet har ingen bestemt leder. Det styres ikke av en ledelse (et individ eller liten gruppe med en arvet posisjon, eller er sterkest, smartest, eldst), med beslutningsmyndighet.  Bisamfunnet har en spesiell form for kollektivt («demokratisk») beslutningssystem, et nettverksystem der alle på en eller annen måte bidrar gjennom å levere informasjon (J.fr. ferromonsignaler). Summen av denne informasjonen skaper en form for «kollektiv visdom», en form for enighet i samfunnet. Det er slik bifolket bestemmer seg for om det skal sverme, lage utskiftingsceller, godta ei ny dronning, drepe dronene, gå i vinterklase, foreta vårutflukt osv. Om beslutningene er fornuftige eller ikke avhenger av de genetisk bestemte instinktene i, dvs. hvor godt samfunnet er tilpasset miljøbetingelsene det lever under.
  • Vise følelser. Sinne, redsel, uro, stress / tilfredshet kan tolkes som uttrykk for «følelser». Følelser kan betraktes som nyttige instinktive reaksjoner som bidrar positivt til bisamfunnets overlevelse. Slike følelsesmessige uttrykk forteller oss mye om tilstanden i bisamfunnet. Plutselig økt aggressivitet kan være et signal om fòrmangel, dronningløshet, eller svermeforberedelse Unormalt høgt stressnivå på ettersommeren kan være signal om sterke varroaskader.Passive bier midt i hovedtrekket kan være et signal om nært forstående sverming, osv., osv.
  • Vise solidaritet. Biene har meget sterk identitet (tilhørighet) til det samfunnet de tilhører. Biene er villig til å «ofre livet» hvis det tjener samfunnet. De viser omsorg ved å dele mat med de andre. De sliter seg ut, og får derfor korte liv om sommeren, og forsvarer samfunnet med livet som innsats. Syke bier forlater samfunnet slik at de ikke belaster det med smitte. Arbeiderne (e.g. hunnbier) pleier dronningas yngel som om det var deres eget avkom. Atferden skyldes nedarvede instinkter, og bidrar til bisamfunnets overlevelsesevne. Atferden bestemmes av instinkter, men selve handlingene er konkrete. Det er derfor nærliggende å kalle det en solidarisk atferd, og skiller seg lite fra det vi finner i menneskesamfunn.

Disse atferdsstrekkene har direkte sammenheng med at biene har «valgt» samfunnsmodellen som overlevelsesstrategi. Dette er viktig for å forstå bisamfunnet, og derfor for praktisk birøkt. Dyktige birøktere kan f. eks. langt på vei bedømme tilstanden i et bisamfunns gjennom å observere bienes atferd i flyhullet eller på tavle,

BISAMFUNNETS ÅRLIGE LIVSCYKLUS

Samspillet med naturen er avgjørende for bisamfunnets utvikling og eksistens. Tilpasningen til den årlige rytmen i naturen er derfor en livsviktig utfordring for bisamfunnet.

Evolusjonen har i løpet av millioner av år ført til at honningbiene har utviklet en bestemt strateger for å takle disse utfordringene. Strategiene er genetisk bestemte atferdsmønstre (instinkter).

Etter overvintring vil et normalt, rimelig sterkt bisamfunn gå gjennom et bestemt årlig utviklingsforløp med flere utviklingsstadier eller faser. Til sammen utgjør disse en kontinuerlig prosess, det vi kan kalle bifolkets årlige livsyklus.  Prosessen gjentar seg hvert år.

Skjematisk og forenklet kan vi dele bifolkets årlige livscyklus fem ulike stadier eller faser som i hovedsak kommer i følgende rekkefølgen:

  1. VEKSTFASE (Hovedvekt på egglegging og yngelpleie)
  2. TREKK- / SAMLEFASE (Hovedvekt på innsamling av nektar og lagring av honning)
  3. REPRODUKSJONSFASE (Hovedvekt på sverming /dronningskifte)
  4. SPAREFASE (Hovedvekt på energisparing)
  5. HVILEFASE (Hovedvekt på varmeregulering og energisparing)

 De forskjellige fasene i bisamfunnts livscyklus er direkte knyttet til den årlige utviklingen i naturen. Fasene avhenger av hverandre, og følger etter hverandre i en biologisk logisk rekkefølge. Sammen fungerer de som en strategi for bisamfunnets tilpasning til naturens årlige rytme.

Hver av fasene er dessuten knyttet til livsviktige aktiviteter i bisamfunnet (vekst, trekk, reproduksjon, osv). Hver for seg fungerer de som strategier for bisamfunnets hovedaktiviteter.

Noen av fasene påvirker sterkt bienes atferd, og er lette å observere i praksis. Andre er mindre synlige, men har likevel stor betydning for bisamfunnets utvikling. Fasene påvirkes av miljøbetingelsene, de glir over i hverandre og har forskjellig varighet. Det kan derfor være vanskelig å fastslå nøyaktig når en fase slutter og en annen begynner.

I hver fase kommer bisamfunnet i et bestemt «modus», eller det vi kan kalle en «psykologisk» tilstand. Det utløser bestemte instinkter og påvirker bienes motivering og atferd. Når bisamfunnet er i et bestemt modus konsentreres ressursinnsatsen til bestemte aktiviteter, mens andre aktiviteter får liten eller ingen oppmerksomhet.  F.eks. vil et bisamfunn i vekstmodus konsentrere oppmerksomheten og ressursene om yngelproduksjon og vekst, i liten grad om reproduksjon (sverming, dronningskifte) og nektartrekk. Er bisamfunnet i hvilemodus reduserer yngelproduksjonen til et minimum, trekkmotiveringen er svak, og sverming er utelukket.

Den årlige livscyklusen, med gjensidig avhengige faser som følger naturens årlig rytme, kan betraktes som en genetisk bestemt hoveddstrategi for bisamfunnets tilpasning til naturen. Fenomenet vi har kalt bienes livscyklus viktig for å forstå bisasamfunnets årlige utviklingsforløp

HVERT MODUS ER EN DELSTRATEGI. Noen ganger avviker bisamfunnet fra det årlige utviklingsmønstret. Enkelte av fasene blir utelatt, varer kortere, eller kommer på et annet tidspunkt enn normalt. Slike avvik oppstår f.eks. ved fòrmangel, dronningskifte, sverm, kraftig varroangrep, svake bisamfunn, eller spesielle forhold i naturen (trekk, klima /værforhold).

 Hver fase eller modus er en genetisk oppskrift som styrer bienes instinkter og atferdsmønster. Den enkelte fase eller modus kan betraktes som en genetisk bestemt strategi for bisamfunnets takling av bestemte oppgaver og utfordringer (J:fr. vekst, trekk, reproduksjon, overvintring osv.). Når bisamfunnet kommer i et bestemt modus, uansett tidspunkt på året, er atferden den samme. Bisamfunnet styres av de samme instinktene.

AVGJØRENDE VIKTIG FOR PRAKTISK BIRØKT. Kunnskap og forståelse av bisamfunnets livscyklus og de enkelte fasene i denne, er avgjørende i praktisk birøkt. Det meste av det birøkteren foretar seg i praksis: Oppbygging av bisamfunnet vår og høst, svermhindring og trekk, dronningskifte og klargjøring for innvintring handler om å påvirke bisamfunnets ulike livsfaser. Forholdet mellom vårutvikling (vekstfasen) og hovedtrekket (trekkfasen) er et godt eksempel på dette. Hensikten med vårarbeidet er å få bisamfunnene i en tilstand som gjør at de utnytter hovedtrekkene best mulig. Målet er å maksimere bigårdens samlede trekkpotensial. Virkemidlene er å utnytte bisamfunnets vekstpotensiale når det er i vekstmodus om våren, og samtidig sørge for at det er i trekkmodus under hovedtrekket, bl.a. ved å hindre bisamfunnet å gå i svermemodus under hovedtrekket.

Både teorier og praksis er på en eller annen måte knyttet til bisamfunnets livscyklus og de forskjellige utviklingsfasene. Mange operasjoner (f.eks. svermhindring) handler om å påvirke (manipulere) biene i en retning som avviker fra bisamfunnets naturlig utvikling. Dette kan være vanskelig. For å lykkkes må en være bevisst hvilke fase eller modus bisamfunnet er i, og hvilke instinktmessige atferd og reaksjonsmønster det har i denne utviklingsfasen. Dette er selve grunnlaget for fornuftige valg, både av operasjoner, metoder, teknikker og tidspunkt.

En beskrivelse av bienes instinktmessige reaksjoner og faktiske atferd i de ulike livsfasene er svært omfattende, og krever langt større plass enn det vi har til disposisjon her.